doku 61
Kroppen min utfører ein uendeleg langsam spontanabort
I dag gjer han seg ferdig
Det blør og blør, på tbanen
utover alle kleda, eg må stå heilt i ro, godt eg har lang jakke
på do i tredje etasje henrik wergelands hus
skubbar kroppen min venleg ut
fosteret, som det heiter,
godt pakka inn i blod og slim
og endå meir blod
T kjem opp med reine klede og store bind,
eg kan dra heim og sova,
kroppen endeleg nøgd
4 Comments:
At 5:36 p.m., februar 27, 2008,
Anonym said…
herregud så fint og trist du skriver
At 3:34 p.m., mars 08, 2008,
Agnete said…
dette var gripende.
håper det etter forholdene står bra til.
At 5:04 p.m., mars 11, 2008,
Anonym said…
Uff da. Ikke kjekt å høre! slutter meg til "aggi", og håper det står sånn noenlunde bra til etter forholdene.
Klem fra Shorty
At 4:17 p.m., mars 14, 2008,
Iselin said…
For et fortreffelig bloggkonsept!
Mange dikt er nok litt doku.
Ved å ha denne tilnærmingen til dikt blir tekstene jeg har lest av deg her: (så langt) råe, treffende med levende bilder. Det er slike tekster jeg liker å lese. Kroppsliggjorte tekster/bilder.
Flotte greier, jeg kommer nok til å titte innom regelmessig.
Legg inn en kommentar
<< Home