Dokudikt er ein slektning av dei nye sjangrane "dokudrama", "dokusåpe" og andre sjangrar som hevdar å vera ei blanding av dokumentar ("fakta") og fiksjon.
Dokudikt skal helst handla om det som hende i går, men kan og unntaksvis handla om det som hende i dag. Dokudikt kan aldri handla om det som skal henda i morgon, eller det ein trur, fryktar eller vonar skal henda.
Alt det står om i dokudiktet må ha hendt, men det er lov å lyga for å imponera.
Dokudikt handlar alltid om kroppen.
Barndomsminne er ikkje doku! Finst det noko meir fullt av trygg avstand og sjølvsensur enn sjangeren barndomsminne?